dag mot årets høydepunkt. For min del er det elgjakta. Når den er over, kan det være rundt hundre kilo nydelig kjøtt i fryser`n. Det holder fram til neste høst

Har aldri levd
Ikke langt tilbake var jakt en nødvendighet for å overleve. Og man skal ikke langt ut av byene før jakt fremdeles er svært viktig for mange mennesker. Men i vår tid er kjøtt noe man får i butikk. Det kommer ikke fra levende dyr. Det har aldri levd, aldri inneholdt blod. Lekkert innpakket på samlebånd – vi glemmer at samlebåndet begynner inne på slakteriet, eller kanskje enda riktigere: Det starter når et tamdyr kommer til verden. Det livs er forutbestemt, dets skjebne allerede beseglet, dets død er bestilt. Vi fjerner oss fra dette, og nyter det som kommer ut i enden av samlebåndet, mens vi synes de som jakter, er noen aldeles grusomme mennesker.

Grusomt menneske
Jeg er et sånt grusomt menneske. Jeg er født sånn, og jeg skal dø sånn. Som jeger. Det har bodd i meg fra min tids morgen, og så lenge jeg har anledning, vil jeg jakte. Det er ikke det minste grusomt, eller underlig. For meg, og for de mange hundretusener andre som jakter i dette landet, er det helt naturlig. Derfor er jeg så glad når osp og bjørk tar høstfrakkene på.
I disse dager holder jeg på med skyteprøva. Den skal gjennomgås som en dokumentasjon på at jeg kan bruke min rifle. To uker på rad er jeg på skytebanen, der jeg hver gang skyter obligatoriske femten skudd for å ha et minimum av skytetrening. Dette er kravet. Om jeg samme år har skutt hundre eller to hundre i tillegg, på bane, og på såkalt løpende elg (figur) har jeg forberedt meg enda bedre, men noe krav er det ikke.

Det enkle er nok
Etter at to ganger femten skudd er avfyrt, skal jeg – ved fem skudd mot en blink jeg skal vite hvor er, men ikke kan se, vise at jeg treffer der jeg skal. På en dyrefigur. Greier jeg det, har jeg lov til å jakte med riflen min. På banen ligger jeg side om side med andre jegere, noen av dem har skitdyre våpen andre bare kan drømme om. De skyter ikke mye bedre av den grunn. Min gamle, ombygde Mauser fra forrige verdenskrig, får duge. Og det gjør det. (Jeg koser meg til og med litt når jeg av og til treffer bedre enn de som har gravd dypt i lommeboka…)

Drømmer og planer
Nå er vi der på nytt, og kanskje er den der ennå? Det er tid for drømmer og planlegging.
Neste morgen, før dagslyset kommer, gjør vi oss klar til første dag. Den første av kanskje tre, kanskje fem, kanskje sju. Avhengig av hvordan jakta går. En fast kvote er bestemt, hvilke dyr vi skal skyte – kjønn og alder. Det kan være mye elg i terrenget vi har leid, men det er ikke sikkert det er de rette dyrene, de vi har lov til å skyte. Opplevelser gir det uansett, men etter to-tre dagers flying i fjellet, uten en eneste mulighet til å felle dyr, sier det seg selv at stemningen i hytta på kvelden blir noe mer som hos det norske fotballandslaget etter et forsmedelig tap. Så står det likevel ikke noe EM eller VM på spill for oss. Vi skal bare jakte elg, vi, og får nye sjanser hver dag.

Sure jaktdager
Neste morgen er det kanskje snøvær og grisesurt så høyt oppe som vi jakter. Etter noen timer utendørs er alt vått og kaldt. Fingrene er valne, tærne føles borte vekk. Vi trykker oss inntil et tyribål og blir varme på ene sida. Så er det på igjen. Kanskje et par kilometer å gå, noen stupbratte hellinger å skli, en elv å forsere på glatte steiner. På plass i et nytt område.
- Bikkja står med en diger stut oppunder Krossnuten, hviskes det på radioen. Langt i det fjerne hører vi losen. Glemt er grisevær, kalde fingre, våte tær. I endeløs spenning går sekundene, og blir til minutter. Et sted i nærheten av bikkja og elgen, forserer en av jegerne mot losen. Prøver å komme ubemerket på skuddhold. Så blir det tyst i lia der borte. Det betyr at elgen har reist ut, med bikkja etter seg, og som elghunder skal, gir bikkja los bare når den står med elgen, ikke når den følger på en elg i fart.
Nå kan elgen dukke opp hvor som helst. Hos en av de andre, eller hos meg. I bare noen sekunder kan den være akkurat i nærheten av meg, før den er borte igjen. Det kan være den eneste sjansen jeg får.