Det er tid for jakt. Endelig! Har lyst til å dele med meg et tips om kamuflasje ved jakt. Jeg bruker alltid bål på post når jeg jakter, unntatt etter fugl da, selvsagt. Luktesansen og hørselen er det viktigste forsvaret for f eks elg og rådyr. Greier man å være stille, og i tillegg skule lukten sin, er mye gjort!

Hugg aldri ved på post! Lyden bærer langt av sted, og advarer alt vilt. Ha heller med litt ved i sekken. Selv har jeg met et knippe tyri (feitved) som nesten ikke veier noe. Ved til å fòre videre på bålet finner jeg gjerne rundt på posten min. Det skal ikke mye røyk til før menneskelukten er skjult.

Luktenn av røyk er helt naturlig for dyra. Det finnes over alt. Menneskelukt betyr fare!

På denne filmsnutten

kan du se hvordan ku og kalv kommer helt opp til bålet, i et åpent fjellandskap. De er bare få meter unna, men merker meg aldri. Det var okse som skulle skytes denne dagen, ikke ku og kalv, så det ble en spennende opplevelse i stedet for skyting :-)

Skitt jakt!

 

Det hender kanskje bare en gang i løpet av livet.

Normalstørrelsen fra ørreten i Hellestvedtvannet på Herre, hvor jeg bor, er 200-250 gram. Hvert år tas det et til to storfisk, og denne uka dette året var det jeg som hadde flaksen med meg :)

Ørreten veide såvidt over 3 kilo, og det er stooooort til å være dette vannet. I andre handa holder jeg en ørret av normalt, god størrelse - drøye 250 gram.

Fiskemetode?

Fuskemark, også kalt Herreflua :-)

 

Mandag hadde jeg endelig tid til en skautur etter jobb. Det skulle bli en kosetur i vårværet, men ble et minne for livet! En såkalt spillgal tiur kretset rundt føttene mine i en 20 minutters tid. Av og til så nær at jeg måtte dytte den litt unna med en stokk :-)
Jeg har vært mye i skauen, men aldri tidligere har jeg hatt slik "sprø" fugl tett på meg. Jeg trodde først det var min egen evne til å ta meg varsomt fram, som gjorde at jeg kom tett innpå den digre fuglen mens den gikk i blåbærlyngen på en liten høyde foran meg, men det viste seg snart at den ikke var redd noe i det hele tatt! Jeg listet meg fram med kameraet klart, og regnet med at den ville ta til vingene med et brak så fort den ble vàr meg, men den gjorde det motsatte. Når den først fikk øye på meg, kom den nærmere og nærmere mens den klukket og spilte.
Til slutt var den helt innpå støvletuppene, og kanskje ble den ekstra opphisset av at jeg lagde "tiurlyder" så godt jeg kunne.
Jeg vet ikke hva som foregikk inne i hodet på denne digre fuglen, men det er vel gjerne hormonene som koker litt over i vårsola., og dermed ble den såkalt "spillgal". Slike fugler kan fly rett på folk i ganske kraftige angrep, så det er egentlig lurt å trekke seg unna om man kan.
Det gjorde ikke jeg før tiuren var både filmet og fotografert, og jeg sendte endog et MMS-bilde til en friluftskompis mens det pågikk. Han svarte bare "haha, den fant du på internett". Ville ikke tro på nærbildet jeg sendte :-)
Hadde jeg vært ute etter ei lettvint tiursteik, hadde det vært en smal sak å skaffe seg en. Er lite kakk i nakken med en kjepp, og fuglen ville stupt rett i bakken. Men som jeger synes jeg ikke noe om slikt. Tiur er godt, men da skal den være felt under vanlig jakt. Ellers er jeg redd det ville blitt en aldri så liten "bismak" :-)
Langt mer verdifullt enn tiursteka er selve opplevelsen!

Tid for jakt
Det er gråkaldt om bare legger på verandaen min nå. Et godt tegn! Kalenderen viser september, og årstiden til tross, sitter jeg hver morra utendørs med kaffekoppen! For hver dag som går kommer høstfargene tydeligere. Noen sukker og tenker på en kald og lang vinter. Jeg gleder meg. Som en unge!


For høsten, den betyr jakttid! Det skal høstes av naturens overskudd. Inngrodd i meg, og hundretusener andre nordmenn. Når bjørk og osp gulner i liene går det dag for

dag mot årets høydepunkt. For min del er det elgjakta. Når den er over, kan det være rundt hundre kilo nydelig kjøtt i fryser`n. Det holder fram til neste høst

Har aldri levd Ikke langt tilbake var jakt en nødvendighet for å overleve. Og man skal ikke langt ut av byene før jakt fremdeles er svært viktig for mange mennesker. Men i vår tid er kjøtt noe man får i butikk. Det kommer ikke fra levende dyr. Det har aldri levd, aldri inneholdt blod. Lekkert innpakket på samlebånd – vi glemmer at samlebåndet begynner inne på slakteriet, eller kanskje enda riktigere: Det starter når et tamdyr kommer til verden. Det livs er forutbestemt, dets skjebne allerede beseglet, dets død er bestilt. Vi fjerner oss fra dette, og nyter det som kommer ut i enden av samlebåndet, mens vi synes de som jakter, er noen aldeles grusomme mennesker.

Grusomt menneske Jeg er et sånt grusomt menneske. Jeg er født sånn, og jeg skal dø sånn. Som jeger. Det har bodd i meg fra min tids morgen, og så lenge jeg har anledning, vil jeg jakte. Det er ikke det minste grusomt, eller underlig. For meg, og for de mange hundretusener andre som jakter i dette landet, er det helt naturlig. Derfor er jeg så glad når osp og bjørk tar høstfrakkene på. I disse dager holder jeg på med skyteprøva. Den skal gjennomgås som en dokumentasjon på at jeg kan bruke min rifle. To uker på rad er jeg på skytebanen, der jeg hver gang skyter obligatoriske femten skudd for å ha et minimum av skytetrening. Dette er kravet. Om jeg samme år har skutt hundre eller to hundre i tillegg, på bane, og på såkalt løpende elg (figur) har jeg forberedt meg enda bedre, men noe krav er det ikke.

Det enkle er nok Etter at to ganger femten skudd er avfyrt, skal jeg – ved fem skudd mot en blink jeg skal vite hvor er, men ikke kan se, vise at jeg treffer der jeg skal. På en dyrefigur. Greier jeg det, har jeg lov til å jakte med riflen min. På banen ligger jeg side om side med andre jegere, noen av dem har skitdyre våpen andre bare kan drømme om. De skyter ikke mye bedre av den grunn. Min gamle, ombygde Mauser fra forrige verdenskrig, får duge. Og det gjør det. (Jeg koser meg til og med litt når jeg av og til treffer bedre enn de som har gravd dypt i lommeboka…)

 

Minnene fra i fjor
Så er det jakttid, da, og en tidlig morgen om ikke så lenge, bærer det av sted mange mil. Til leid elgterreng. Sammen med jaktkompisene. En hel dag går, og kvelden faller på, før vi kan tenne opp i peisen på hytta langt inne i fjellet. Der pakker vi ut indrefilet fra fjorårets jakt, og serverer med rødvin. Forventningene er på topp, og plutselig er de så levende igjen, minnene fra i fjor. Om jaktdagene som ikke ga noe utbytte, og de som ga i rikt monn. Om Alaska-elgen to mann så i kikkerten mange kilometer unna, som var bare DEN drømmen. Og som vi ikke så igjen.

Drømmer og planer Nå er vi der på nytt, og kanskje er den der ennå? Det er tid for drømmer og planlegging. Neste morgen, før dagslyset kommer, gjør vi oss klar til første dag. Den første av kanskje tre, kanskje fem, kanskje sju. Avhengig av hvordan jakta går. En fast kvote er bestemt, hvilke dyr vi skal skyte – kjønn og alder. Det kan være mye elg i terrenget vi har leid, men det er ikke sikkert det er de rette dyrene, de vi har lov til å skyte. Opplevelser gir det uansett, men etter to-tre dagers flying i fjellet, uten en eneste mulighet til å felle dyr, sier det seg selv at stemningen i hytta på kvelden blir noe mer som hos det norske fotballandslaget etter et forsmedelig tap. Så står det likevel ikke noe EM eller VM på spill for oss. Vi skal bare jakte elg, vi, og får nye sjanser hver dag.

Sure jaktdager Neste morgen er det kanskje snøvær og grisesurt så høyt oppe som vi jakter. Etter noen timer utendørs er alt vått og kaldt. Fingrene er valne, tærne føles borte vekk. Vi trykker oss inntil et tyribål og blir varme på ene sida. Så er det på igjen. Kanskje et par kilometer å gå, noen stupbratte hellinger å skli, en elv å forsere på glatte steiner. På plass i et nytt område. - Bikkja står med en diger stut oppunder Krossnuten, hviskes det på radioen. Langt i det fjerne hører vi losen. Glemt er grisevær, kalde fingre, våte tær. I endeløs spenning går sekundene, og blir til minutter. Et sted i nærheten av bikkja og elgen, forserer en av jegerne mot losen. Prøver å komme ubemerket på skuddhold. Så blir det tyst i lia der borte. Det betyr at elgen har reist ut, med bikkja etter seg, og som elghunder skal, gir bikkja los bare når den står med elgen, ikke når den følger på en elg i fart. Nå kan elgen dukke opp hvor som helst. Hos en av de andre, eller hos meg. I bare noen sekunder kan den være akkurat i nærheten av meg, før den er borte igjen. Det kan være den eneste sjansen jeg får.

 

Veidemann på vidda
Akkurat da er det bare utstyret som skiller meg og mine forfedre, veidemennene. De som skinnkledd ventet på reinsflokken på vidda med sine buer med flintsteinspiss. Sjansen var der og da, dyrene var der og da. Et feiltrinn, og det ville være borte før sjansen til skudd kom.
I slike stunder står tiden fullstendig stille. Det knekker i en grov kvist i lia nedenfor meg. Så en til. En klauv lager et dunk i bakken. Nå er den like ved… . Med tommelen på sikringen hviler Mauseren mellom hendene mine. Sansene er spent til det ytterste. Hos meg. Og hos elgen. Blir det Min dag i dag, og elgens siste, tror jeg det er en mening med det, og jeg vil behandle mitt nedlagte bytte med ærbødighet og respekt.

Et liv i frihet
Slik har det alltid vært, og jeg håper: Slik skal det alltid være. Jeg er av den hellige overbevisning at biffen jeg steker kommer fra et dyr som har levd sitt liv naturlig, i frihet fra fødsel til død. Som menneske er jeg jeger. Jeg gjør mitt ytterste for at dyret skal dø raskt og effektivt. Etter et godt liv. Og jeg byr på mitt viltkjøtt med glede.
Men jeg vet at jaktmotstanderne er mange. Med burkylling på tallerkenen og saus rundt munnen, er de skjønt enige om at jegere er noen brutale, blodtørstige etterlevninger fra urtiden.
Vel bekomme!
Og til dere jegere: Skitt jakt!

  

Ut i naturen

 

Velkommen til min vesle nettside om lavvu og friluftsliv! Her håper jeg å kunne dele friluftsopplevelser for store og små, fiske og jakt, fotturer og alt som hører friluftslivet til.. Klikker du på et bilde, forstørres det. Klikker du på en dato til bildealbum, får du dette opp, og kan se noen av friluftsbildene mine :-)

Jeg er en pappa og lavvumann som trives i og med naturen til alle årstider: Enten sola skinner sommerstid, eller de første høstfargene gjør løvet om til et fantastisk kunstverk, eller det blåser stiv kuling og snøfokk en januardag – og, for ikke å glemme; den fantasiske, sydende våren, selve symbolet på livets tilblivelse.

Vi snakker hele tiden om våre oljemilliarder og hvor viktig det er å ha dem på bok for fremtiden, men har ikke vi i Norge noe som er enda viktigere å ta vare på for fremtiden – på ”bok”? Vi har en fantastisk natur, vi har uberørt villmark, vi har rent vann i bekker og tjern så vi bare kan stikke hånden nedi og drikke som våre fjerne forfedre i steinalderen. Svært mange nordmenn har naturopplevelsene rett utenfor stuedøren. Det gjelder bare å se dem! Og bruke dem!

Tur er opplevelse

Det bor en Monsen i mange av oss, men man trenger selvsagt ikke å ”ta`n helt ut!” Det går godt an å være både familiemann og friluftsmann (eller –kvinn for den saks skyld!)  Selv har jeg både små og større barn, og felles for disse barna er at de er fortrolige med naturen. Helt fra de var bitte små, har en ”tur” vært en opplevelse, men ikke mer spesielt enn at de har vært vant til det gjennom oppveksten. Trær er ikke skremmende ”troll” selv om tusmørket faller på. Fæle ulver og bjørner venter ikke bak hver busk for å spise oss opp. Hva er mer naturlig enn natur? Og hvor er det naturligere for et menneske å være? Ved hjelp av en lavvu kan du tilbringe masse tid utendørs, og samtidig ha det nesten like komfortabelt som hjemme i stua!

Leve i naturen
Mennesket har jo levd i, med og av naturen siden tidenes morgen. Det eneste ”problemet” er at vi i vår såkalt moderne hverdag er i ferd med å fjerne oss fra den. Det skjer ikke over sikt, men i et plutselig øyeblikk i menneskehetens historie. Du skal nemlig huske at det bare er noen generasjoner siden det ikke fantes biler og asfalt, og hesten eller bena var det eneste som kunne hjelpe oss lettvint fram. For mange skolebarn var det kilometervis å traske, kanskje gjennom mørke skoger og dyp snø. Det var ingen foreldre som kjørte og hentet til ungenes aktiviteter, det fantes ikke pizza i Norge, og vi ante ikke at det noen gang skulle komme noe som skulle hete PC og tekstmeldinger. Ordet barne-TV eksisterte ikke.

Revolusjon

Skal man regne tiden som er gått siden den gang, sett i perspektiv til menneskets historie, ja – så skjedde det nå nettopp. Og i forhold til den tid det har eksistert liv på jorden, kan man ikke regne denne tiden engang. Like fullt synes det som det er ”lenge siden”.

I tusener av år har urmennesker både her og i Amerika levd trygt og godt, under alle mulige og umulige værforhold, i lavvu – eller, som indianerne kalte sin variant: tipi. Der ble de skapt, der levde de sine liv, og der døde de – trette av dage. De led ingen nød. De siste tiårene er lavvuen gjenoppdaget, og bidrar nå til en revolusjon på friluftssiden.

Bli glad i natur
Det er mange i dette landet som bruker naturen, og som er friluftsmennesker i langt større grad enn meg selv. Men et mål  er at enda flere skal bli glade i naturen igjen, og trives med friluftsliv. Hører du til dem som ikke bruker naturen i dag, håper jeg at det å lese om det, kan hjelpe deg utenfor asfaltkanten, ut dit mennesket hører like naturlig til som dyrene og fuglene som bor der. Og hører du til de mange som allerede er naturbrukere, skal du kanskje se at du også kan ha glede og nytte av andres erfaringer.
Barn som vokser opp uten å ha voksenpersoner med et naturlig forhold til friluftsliv, vil nok i mange tilfelle synes at natur og friluftsliv er både ukjent og kanskje litt skremmende. Jeg synes det er viktig at også kommende generasjoner nyter godt av den natur vi nordmenn har på ”bok”, og som det er vel verdt å ta vare på.

 

 

Lev livet i lavvu!

For mange står lavvu som den store drømmen når det gjelder friluftsliv. Et varmende og lunt bål i midten av et høyreist og romslig sametelt, sporty mennesker samlet rundt ilden, slik deres fjerne forfedre en gang satt. Det er friluftsliv på sitt aller beste. Det er lavvuliv. En livsstil i naturen.

Siden den første enstangslavvuen ble utviklet av lavvufirmaet Venor i Kautokeino i midten av 1980-årene, har det skjedd en enorm utvikling. Tidligere var sameteltene i all hovedsak forbeholdt nettopp samene. Nå er de blitt nær sagt allemannseie – takket være den geniale oppfinnelsen i Kautokeino. En rekke andre produsenter har kopiert Venors enstangslavvu, og nå er utbudet av lavvuer for ”hvermannsen” så stort at prisene hos flere produsenter er meget fordelaktige.

 

Søker man på ”lavvu” på internett, får man opp en rekke nettsider hvor lavvuen blir fremhevet. Hundrevis av firmaer, speidergrupper, hoteller, friluftscamper – alle har de en lavvu å tilby sine gjester og forbindelser. For ikke å snakke om de titusener av lavvuer som nå er i alminnelig bruk blant friluftsfolk, ikke bare i Norge, men i flere deler av verden. Det er lavvuliv i alle krinkler og kroker.

 

 

Hvilke valg?

En lavvu bør være enkel å sette opp, og tåle røff bruk. Det er viktige detaljer å tenke på når man skal bestemme seg for hvilken lavvutype man skal velge.

Visste du forresten at de aller fleste sier og skriver ”lavo”? Det korrekte er å uttale det ”lavvo”, men det skal skrives lavvu. U-en uttales som o. Rett skal det være.

Jeg var blant dem som drømte om lavvu i flere år før drømmen kunne bli virkelighet. En sommerdag, rett før ferien for flere år siden, kunne jeg endelig bestille, og som riktige lavvu-grønnskollinger dro hele familien (to voksne, tre barn + ett på vei) på ferie i lavvu på Finnskogen. Det ble en lærerik uke, på godt og mindre godt. Denne første turen, og en lang rekke andre, har lært oss følgende:

 

Bål er best, men...

1. Bål i lavvuen ER virkelig noe helt unikt, men har du anledning, investèr i tillegg i en lavvuovn. Det er en virkelig kunst å få en behagelig varme inne i lavvuen ved hjelp av bål i den kalde årstiden, uten at man samtidig risikerer for mye plagsom røyk.

2. Invester i en bunn, eller lag en selv av passende materiale, for eksempel en solid presenning du skjærer til. Isolasjon mot kald bakke er viktig, og gjør lavvuen enda triveligere.

3. Vær svært nøye med innredningen i lavvuen for å unngå kaos. Fast plass til maten, til veden, til liggeplassene og hver enkelt ”innbyggers” personlige utstyr, sekker og lignende. Vær nøye med at alle holder orden – hele tiden!

4. Åpen ild er svært farlig, og kan være livsfarlig i tilknytning til soveposer og annet lettantennelig eller lettsmeltende utstyr. Sov aldri fra et bål eller stearinlys! Vær helt sikker på at brennbart utstyr ikke kan komme borti flammene. Husk forbudet mot åpen ild i sommerhalvåret. Lag en bunn i bålet, av små og store stein, så ikke bålet kan brenne nedover i rotnettet. Ha tilstrekkelig slukkevann klart om uhellet er ute!

5. Velg lavvuplass med omhu, gjerne høyt i terrenget. Sørg for gode pluggfester, bardunèr lavvuen skikkelig dersom det kan bli vindøkning. En slakk i lavvuduken fører til at vinden får stor kraft.

 

Gjør alt klart!

6. Som ved alle overnattinger i friluft: Sørg alltid for tilstrekkelig med ved og vann med en gang du slår leir, plasser lommelykt ved liggeplassen osv. Gjør du alt klart når du slår leir, kan du kose deg mens kvelden faller på, uten å tenke på alt du skulle ha gjort. Når det er mørkt, er det begrenset hva du får til, selv med lykt, men sørg for å ha lykta på fast plass ved siden av liggeplassen, så slipper du å vekke alle de andre om du må ut om natten, eller enda verre – krype over dem i stupmørket – på jakt etter glidelåsen.

7. Lavvu er livet, verken mer eller mindre. Jeg kan dra fram pakksekken med lavvuen i, åpne litt på snøringen og dra inn den herlige duften av bål som sitter igjen i duken. Straks sitrer det i kroppen; Når får jeg sjansen til å dra på tur igjen?`Har du først prøvd denne formen for friluftsliv, risikerer du virkelig å bli bitt av en basille det knapt finnes medisin mot… .

Når dette er sagt: God lavvutur! Er du så mye som bittelitt friluftsinteressert, kan vi garantere deg helt unike opplevelser. Og til tross for at det er blitt tusener på tusener av lavvuer i Norge, vekker de fremdeles oppsikt og misunnelige blikk – alle som en!

 

 

 

Når maneter dør..

 

(Skrevet 19.10.2005)
Aldri har jeg spurt meg selv hvordan maneter dør.
Om de bare slokner og forsvinner med havstrømmene. Eller om de går i oppløsning og blir borte i det uendelige havet.
Det er kaldt i sjøen nå, og det blir kaldere for hvert døgn. Fra arbeidsplassen min ved sjøkanten, fikk jeg svaret på det jeg aldri hadde spurt meg selv om.
Jeg ble vitne til manetenes død.
Det var fascinerende, og stilte flere spørsmål enn det gav svar.
Foran meg, i det høstkalde sjøvannet, drev det en brennmanet. Ja, ikke bare èn forresten, men tre stykker. Forskjellige i størrelse.
Den ene av dem drev i strømmen opp ned, den andre på siden, den tredje i overflaten med rette siden opp. Jaja, tenkte jeg; det er tre stykk døde maneter.
Men så skjedde det noe merkelig. Den ene av dem drev inn mot land, og touchet bort i en stein i fjæra. Akkurat i det den traff steinen, begynte den liksom å leve igjen. Med vanlige manetbevegelser dro den avsted i sjøen, centimeter for centimeter. Altså: den var ikke død!
Den andre, som drev opp ned, var på vei ned mot bunnen. Det er bare halvannen meter dypt akkurat her. Den sank dypere og dypere, og så var den nede. Død. Neida! Kontakten med havbunnen fikk liv i den igjen. Neimen om den skulle forlate denne verden! Ikke denne karen, nei! Og på brennmaneters vis svømte den opp igjen.
Og den tredje? På samme måte. Så fort den traff et eller annet, kviknet den til og ble levende igjen.
Men så, når ”faren var over”, døde de på nytt. Bevegelsene tok slutt, de drev nesten viljeløst omkring. Sank nedover, drev mot land, til de traff noe, og tok seg sammen, liksom!
Hva er det som styrer dem? Disse enkle geleskapningene. Nå, når sommeren er over, er de ribbet for sine fryktsomme tentakler også. De er helt borte. Bare selve maneten er tilbake. Og går en sikker død i møte. Men neimen om den skal gi seg uten kamp. For et eller annet skjer inne i all gelèen, idet maneten treffer noe som ikke er vann. Et instinkt dypt inne forteller at den skal svømme unna, komme seg i sikkerhet. Og selv nå på tampen av livet, nå helt ytterst ute på kanten av tilværelsen, fungerer dette enkle, men livsnødvendige instinktet.
Fascinerende.
Det er som de klorer seg fast til livet og tilværelsen, som om de ikke vil gi slipp. Og jeg får assosiasjoner til det å sitte ved et gammelt og døende menneske, følge en naturlig dødsprosess på nært hold. Jeg har gjort det, og det føltes fint. Det var faktisk likhetstrekk. Pusten som ikke ville stoppe, selv om oppholdene ble lengre og lengre. Hjertet som ikke ville stanse, som banket og banket så lenge det kom litt pust. Så ble det svakere og svakere, og så stoppet det helt, og en trodde at nå var den store evighetens øyeblikk kommet, men så fortsatte disse livsnødvendige prosessene; pusten, og hjerteslagene...
Men alt har en ende. Et menneskeliv. Og en manets liv.
Ved enden av min arbeidsdag drev de døde rundt i sjøen. Nå var det ikke lenger noen dype instinkter som ba dem ta seg sammen om de støtte mot land eller sjøbunn. Ingen reaksjon. De var .... veldig, veldig døde.
Men så fantastisk er alt rundt oss skapt, at selv en døende manet kjemper for livet.
Naturlig nok. Det er forutsetningen for å greie seg, og for å føre slekten videre. Selve meningen med tilværelsen. Eller er det ikke?

 

Rådyrgeita

 

Sommeren 2005:

Intet viktig skapes vel på et øyblikk.

Jeg forsøker etter beste evne å sette meg inn i dette med meditasjon, og det kommer nok, det er jeg sikker på. Bor slik til at naturen er tett innpå. Ei lita bygd.

Noe i naturen dro meg ut i går. Det ble en vandring i områder jeg ikke tidligere har gått i. Følte at det var både harmoni og melankoli inne i meg, en merkelig kombinasjon. Ruslet lydløst og langsomt, sugde inn de sterke duftstripene av den intense blomstringen som er nå (ble røykfri i februar, så jeg kan LUKTE igjen!!).

Vet ikke hva jeg lette etter. Det største treet, kanskje? Men endte nå til slutt øverst oppe i terrenget, i et landskap av små fjellkoller, skog som aldri er hugget, et område hvor sjelden eller aldri mennesker går. Har det ofte slik at jeg føler dyrs nærvær, og det gjorde jeg her. Derfor ble jeg stående helt stille, og bare se rundt meg.

Femti meter unna sto den, rådyrgeita, og kikket på meg. Pelsfargene gikk nesten i ett med  gamle eikeblader og skogbunn. Den stirret på meg, lurte på hva jeg var. Stolte på sin egen kamuflasje, og sine raske ben. Hadde full kontroll. Forsiktig, forsiktig hvilte jeg kroppen mot fjellet bak meg, ble stående og se på den. Visste at vinden ikke ville røpe meg. Minuttene gikk. Vi kikket på hverandre. Så ble jeg akseptert som lite skremmende. Og oppmerksomheten ble igjen rettet mot alle andre ting rundt den...

Der og da følte jeg på en måte at jeg ble et dyr selv. På topp i terrenget, full kontroll over områdene rundt. Alle lydene rundt meg. Motorsager og gressklippere, fugler som kvitrer fornøyd, med årets ungekull ute av egget. En kvist som knekker... Opps!! Hva var det? Intens lytting, full oppmerksomhet. Noe farlig...? Nei...

I disse minuttene sto verdenen rundt meg fullstendig stille. Jeg lukket øynene. Pustet, luktet, lyttet, kjente. Åpnet dem igjen. Fokuserte på terrenget foran meg, der geita sto.

Hadde stått.

Uten en lyd hadde den glidd avsted, og jeg sto tilbake og var lykkelig. Lykkelig for å ha fått oppleve denne nærheten. Det å få være i ett med dyret og naturen en liten stund..

Turen gikk videre. Lydløst, langsomt, betraktende, følende. Ukjent grunn. Fulgte dyrestier hvor mennesker neppe går, gjennom en trang dal hvor trær har fått falle for alder og storm, og ligger på kryss og tvers, hvor store steinblokker en gang for uminnelige tider siden raste ned og ble liggende. Nå er de dekket av disse trærne, av tykke moselag, av alt som måtte ha lagt seg på dem gjennom årtusener.

Ned til en grønn, vakker slette. Fuglesangen var intens. Luktene intense. Harmonien fullstendig. Der satt jeg meg med ryggen mot et tre, fokuserte på et enormt, sterkt tre foran meg, med en mektig, grønn krone. Forsøkte å meditere, men greide det ikke.

Det gjør ingen ting, for jeg vet det kommer. Men turen min, opplevelsen min, var ubetalelig...

 

SMÅ TØFFINGER PÅ SKAUTUR

 

-         Kan vi få med saft og niste? Vi skal på tur!

Det var en gang… . Slik begynner som kjent alle eventyr. Eller skal vi heller si: Det var noen ganger? For det  v a r  faktisk noen ganger at kameratflokken i min barndom, noen små tøffinger i førskolealder, for lenge, lenge siden gikk hjem til mamma og spurte om hun kunne utruste oss med det nødtørftige til en skautur. En guttetur til skogs. Det var ikke de store kravene, og det var ikke den store turen, men for oss var det selve opplevelsen. Vi skulle på tur, og var svære karer. I egne øyne… .

 

Flere ganger siden har jeg besøkt dette barndommens ”rike” hvor naturopplevelsene stod i kø, og tenkt tilbake på hvordan det var den gangen. I dag bruker jeg kanskje fire minutter på å gå opp til vårt yndede tursted, men hvor lang tid vi smågutta brukte på våre ”ekspedisjoner” vet jeg ikke lenger. Sikkert var det imidlertid at vi syntes vi var skikkelig ”på tur”.

En liten fjellnabbe dannet en naturlig ”sofa” for oss smårollingene, og det var vårt turmål. Dit gikk vi med våre saftflasker og vår nistemat, og der hadde vi det både spennende og koselig den tiden det varte. Vi var ikke lenger unna enn at de hjemme kunne rope opp til oss når de syntes vi hadde vært for lenge vekk, men ut fra vårt ståsted – vi var kanskje fire år – var vi både langt og lenger enn langt. Og det som ikke minst var spesielt, var at foreldrene våre var helt trygge på oss. De visste at vi greide oss godt selv, der vi var.

 

Størrelsen teller ikke

Hvorfor forteller jeg denne historien? Jo, fordi jeg ønsker å formidle at det ikke er størrelsen som teller. I alle fall ikke når det gjelder naturopplevelser. Det er kanskje unødvendig å fortelle at jeg har gått noen ”litt lengre turer” etter fireårsalderen, men jeg tror faktisk at opplevelsene vi smågutta hadde, var med på å videreutvikle interessen for turer i fremtiden.

Det er ganske underlig at det er så forferdelig stas å dra på pakketur til Syden med foreldrene for å leve en uke eller to i kunstig oppbygde miljøer langt hjemmefra, når noen av de fineste opplevelsene kan hentes her hjemme. Er det ikke viktigere å være sammen og finne på spennende/morsomme ting på hjemmebane helt gratis, enn å måtte reise ut i Europa eller enda lenger ”for å oppleve noe sammen med ungene”? Det handler ikke om de store prosjektene eller så forferdelig masse planlegging, men derimot om å utnytte en ressurs Norge er så enormt rik på – nemlig vår nære natur!

 

Fjernt forhold til natur

Det finnes mange voksne i dag som har et helt fjernt forhold til natur. De er ukjent med skog, fjell og vidde, og har kanskje aldri satt sine sko utenfor stier eller veier. En kan selvsagt ikke forvente at barna som vokser opp sammen med dem, skal få noe forhold til det foreldrene aldri har opplevd, om foreldrene ikke tar dem med. Selvsagt kan de delta i organiserte opplegg i forbindelse med skolen for eksempel, men jeg synes nå en gang det er en vesentlig forskjell på dette, og det å vokse opp med et naturlig forhold til et naturlig miljø.

Selv var jeg så heldig at jeg vokste opp med skauen på motsatt side av gata, men det er dessverre slik for mange, at skau og natur er et stykke unna. Verre er det imidlertid ikke for noen i dette landet, enn at de har mulighet til å komme seg ut i naturen – om de bare vil. Det er først og fremst opp til oss voksne å gi ungene en veiviser ut av asfalten.

 

 

En lun sensommerkveld ror jeg inn i ei lun, lita vik på Hellestvedtvannet, en naturperle nær meg. Målet for turen er bare å kjenne stillheten. Det er så stille og idyllisk at selv lyden av årene mot vannflaten høres forstyrrende.

Omsider glir prammen inn i sivet ved bredden, og snart sitter jeg på en stein i strandkanten og lar naturen sige inn over meg. I bjørkeliene synger en og annen fugl, vannflaten brytes av små og større vak. Her er det helse i hvert minutt.

Ved siden av meg ligger en annen steinblokk, kanskje brutt løs fra fjellet av isens enorme krefter en gang for lenge siden. Mens jeg sitter og ser på denne, og funderer på hvordan den har havnet akkurat her, blir jeg vàr en skogsmaur som er opptatt av alt annet enn naturen rundt seg. I kjevene sine har den en maur like stor som seg selv, og det er liten tvil om at den er død. Utrettelig jobber den seg oppover og framover på steinblokka ved siden av meg. Den sleper og drar på sin døde artsfrende, centimeter etter centimeter.

Hvor i all verden har den tenkt seg hen, og i hvilket ærend? Jeg undrer meg fælt over dette, og blir helt fascinert av den vesle maurens anstrengelser for å komme seg framover. Plutselig er det en sprekk i steinen som stenger, så er det en mosedott. Men mauren gir seg ikke. Den jobber og jobber, og framover går det, selv om det går temmelig smått.

Jeg tror jeg har sittet i nærmere et kvarter og studert dette selsomme, da mauren øyensynlig når sitt mål. En gropliknende sprekk på toppen av steinblokka. Det var dit den skulle! Den legger den døde mauren ned i sprekken, flytter litt på den fordi den tilsynelatende ikke ligger riktig slik som den hadde tenkt, og så plutselig snur den seg og går avsted – samme vei som den kom.

Jeg blir sittende og undre meg. Hva i all verden var dette? Var det noe så utrolig som en maurbegravelse? Finnes det sånt? Og mens jeg sitter der og tenker, får jeg plutselig øye på den samme mauren igjen. Nå er den på vei tilbake. Hva er det den skal nå? Tro meg eller ei, men nå skjer følgende, og det er det som gjør denne kvelden til en helt uforglemmelig opplevelse for meg; Mauren griper fatt i den døde mauren den nettopp har plassert i sprekken i steinen, og drar den opp igjen. Så sleper den sin døde artsfrende med seg kanskje ti-femten centimeter lenger bort langs den samme sprekken, og legger den nedi der. Og så går den avgårde, og viser seg ikke igjen! Det er nesten så jeg føler at nå var den endelig fornøyd.

Jeg har aldri tenkt over hva som kan skje inne i hodet på en maur, men etter dette, begynte jeg virkelig å lure. For meg så det ut til at denne skogsmauren strevde hardt for å legge en død kamerat på sitt siste hvilested, og så – etter å ha fått plassert ham – tenkte den seg om, og fant ut at den ikke var fornøyd med plasseringen. Derfor hentet den opp igjen den døde mauren, og fant et mer passende sted lengre borte. Fantastisk, ikke sant? Naturen er fantastisk, bare vi holder øynene åpne… .

Varmt og røykfritt

Livet er lavvu! Ingen tvil i min sjel. Det er varmt og behagelig året rundt, og ingen fare ved å ligge ute når vinterkulda presser på – så lenge man har en lavvuovn! Godt og varmt på null komma niks!

 

Selv lever jeg et friluftsliv som innebærer lavvuturer til forskjellige tider på året. Terskelen er selvsagt høyere for å ta med ungene på overnatting i januar måned enn den er i august, men – for å si som byggmester Bob: - Kan det fikses? Klart det kan!

 

Sitte i trusa

Det er èn viktig forutsetning for å ha det godt ute i naturen i den kalde årstiden, og det er at man har det tørt og varmt. Med en lavvu er du halvt på vei, med en lavvuovn greier du resten. I min verden er det ikke mye som er så hjemmekoselig som å se røyken stige fra piperøret i toppen av lavvuen, og vite at når jeg drar glidelåsen igjen bak meg, kan jeg trekke i t-skjorte og lett bukse om jeg ønsker det. Med noen ekstra pinner i ovnen kan jeg sitte i underbuksa om jeg vil. Det er varmt, det er behagelig, og det er ikke minst røykfritt! Alt takket være lavvuovnen.

 

Fyringens mester

Mange har latt lavvuen ligge på grunn av plagsom røyk fra bålet. Man skal være en fyringens mester for å unngå dette. Vi har hørt til dem som har slitt oss gjennom røykplagene, men satset på ovn til slutt. Plutselig ble lavvulivet som en helt ny verden. Riktig nok forsvinner mye av kosen rundt bålet inne i lavvuen, men i vinterhalvåret er det svært viktig å ha det behagelig, varmt og trygt. Så får man heller bruke bålet i den varmere årstiden – for kosens skyld, til matlaging, og til å holde insekter unna.

 

Et tips på slutten: I enhver pipe legger det seg sot. Kutt en grankvist, og bruk denne til å feie rørdelene før du pakker sammen. Enkelt og lettvint.

God tur!

 

 

Lyst til å oppleve den tradisjonelle lavvu?
Lyst til å oppleve den tradisjonelle lavvu-følelsen? Legg vekk midtstangen, og lag deg dine egne treraier. Du får en lavvu som er enda mer vindstabil, og du er nærmere lavvuens opprinnelse som bolig for de nordlige jegerfolkene gjennom århundrer.

Det er få eller ingen problemer knyttet til det å bygge om en enstangslavvu til en tradisjonell lavvu, selv om enstangslavvuen er konstruert til – slik navnet forteller – å holdes oppe av en enkelt stang i midten.

 

Lag enkelt selv
Det finnes produsenter av treraier til lavvubruk, og jeg vet at det brukes både gran og furu. Disse er det viktig å ha tørre når de tas i bruk. Men du trenger ikke kjøpe, for du lager raiene enkelt selv. Skogeiere setter ikke stor pris på at du hugger i skogen deres, men det går alltids an å spørre først?
Før du setter i gang må du vite hvilke lengder du trenger. Raiene skal selvsagt være en god del lengre enn

duken fra topp til bunn, for å stikke godt over i toppen. En liten pekepinn her: En 8-10 manns lavvu med en diameter på 4,70 meter og dukhøyde 345 cm, vil ha en lengde på raiene på cirka 410 centimeter. Men prøv deg fram selv. Legg duken ut på bakken og ta et godt mål. Lager du raiene for lange, er det enkelt å kutte dem. Verre om de er for korte.

Ikke skarpe kvister
Det er viktig at de barkes fullstendig rene om de ikke skal råtne, men er de for engangsbruk er dette selvsagt ikke så viktig. Viktigst er det å sørge for at det absolutt ikke sitter igjen noen skarpe kvister som kan ødelegge duken. Du skal kunne dra handa ned langs raiene uten at du stikker deg noe sted.
Lavvuens opprinnelige brukere, samene, bruker gjerne et par raier som har en tjukk kvist sittende igjen nær toppen, slik at det blir en kløftet stamme i enden. Disse to festes i hverandre, og de øvrige raiene festes inne i disse. Dette trenger du ikke. Du kan feste en ring rundt raiene der de skal forbindes til hverandre, men bruk nå for all del et materiale som tåler litt varme, om du skal bruke bål. Ovn bør du helst ikke bruke, dels fordi ovnsrøret kommer i konflikt med raiene i toppen, men også fordi varmen i ovnsrøret kan antenne treverket.

Legg ut på bakken
Den enkleste måten å få duken på plass, ville selvsagt være å slippe den ned på det ferdige reisverket av raier, men det er umulig i praksis. Løsningen er å legge raiene flatt ut på bakken, legge duken oppå, og reise alt sammen bit for bit. Når du får raiene opp, justerer du dem jevnt og pent rundt innenfor duken, fester pluggene – og vips! Du har en lavvu på gamlemåten, som tåler adskillig mer vind enn enstangslavvuen, og som gir deg en enda mer ekte lavvufølelse.

Mellom raiene kan du feste tau for å henge opp for eksempel tøy til tørk.

Midtstang av tre
Et tips på slutten: Skal du bære lavvuen din på en lengre tur, og trenger å spare vekt, kan du droppe både midtstang og plugger. Du lager dette lett selv. Husk bare at du må ha et temmelig nøyaktig mål av midtstangen. Plugger er raskt å få til. Selv bruker jeg gjerne greiner som jeg sparer en kvist på, og setter dem i bakken med kvisten pekende ned, for å holde pluggfestet på plass. Et hardt treslag, som for eksempel eik, tåler røff motstand i bakken i form av stein o.l.

God lavvutur!

 

Fritidsbolig i årevis

Valget av lavvu er et valg for flere år framover. Ved fornuftig bruk og omhyggelig tørking før nedpakking, vil en lavvu kunne være din fritidsbolig i mange år. Derfor er det viktig at man velger den riktige lavvutypen når man handler.

I dag spenner spekteret av lavvuer fra ultralette (og ultratynne) modeller, til tunge og bastante utgaver som man helst bør være flere for å frakte og sette opp. Prismessig er det også store variasjoner. Siden enstangslavvuen ble utviklet i Kautokeino i 1984, er det skjedd en betydelig utvikling. Venor i Kautokeino fikk være enerådende en tid, men snart kom kopiene, og i dag er det ”kopier” fullt på høyde med Venors egne utgaver.

 

Jeg har gjort mine erfaringer på godt og mindre godt gjennom flere år med lavvuliv til alle årstider, og jeg vet at dersom jeg i dag skulle gå og handle en ny lavvu, ville jeg legge vekt på følgende:

 

1. Solid duk som tåler gnister. Duken må ”puste” for å redusere kondensproblemene.
2. Vekten trenger ikke være spesielt lav. Det er viktigere for meg at lavvuen er solid og tåler røff bruk, enn at den skal kunne bæres milevis. Likevel skal den ikke veie mer enn at den er lett å håndtere for èn person.
3. God plass! Jeg vil aldri ha mindre enn 8-10 personers utgave, selv for bruk med bare en eller to personer. Bruk av feltsenger, matlaging innendørs, kanskje et enkelt campingbord, krever plass. Lavvuen skal være et oppholdssted i dårlig vær og til kveldskos, ikke bare et soverom. Da er det viktig at man ikke ”går oppå hverandre”. Siden veggene er skrå, får man mer gulvplass med ståhøyde i en stor lavvu, enn i en liten. En fordel ved tørking av klær, flere kler seg samtidig osv.
4. Bunnduk! Viktig med avskjerming mot bakken når bakken er rå/kald. Det finnes duker både med og uten åpning for fyring, ovn etc. Velg en med åpninger for fyring, eller skjær til åpningene selv. Jeg bruker en tykk, myk presenning, som består av to halvddeler (halvmåner) som legges mot hverandre, for så å danne en rund bunnduk. Jeg har skåret ut deler som brettes til side ved fyring med bål, ovn eller begge samtidig. Rengjøringen av rusk og rask man drar med inn i lavvuen, er også lettvin. Feier det bare under teppet!! Jeg har også brukt bjørkeris som bunn, og det er alldeles nydelig, men det er ”renere” for sokker, føtter etc med bunnduk, og det isolerer bedre mot bakken.
5. Lavvuen skal være sydd rund! Det gjør at den fanger minst mulig vind. Det skal være bardunfester hele veien rundt, og disse festene må tåle en trøkk! En lavvu som er ”slakk”, fungerer som et seil, og jo mer vinden presser på, jo større blir seilet. Plutselig er lavvuen revnet. Om man sørger for å etterstramme skikkelig, bardunere godt, kan lavvuen tåle kraftig juling!
6. Forsterkning i toppen med tanke på ovn! Selv om man ikke anskaffer ovn i første omgang, kan dette komme senere, og det glovarme ovnsrøret tar knekken på duken/toppfestene på to sekunder! Selv har jeg laget et skjold på utsiden av ovnsrøret, men en mer lettvin løsning er nok å sørge for at toppen av lavvuen er bygget med tanke på ovn.