Når maneter dør..

(Skrevet 19.10.2005)
Aldri har jeg spurt meg selv hvordan maneter dør.
Om de bare slokner og forsvinner med havstrømmene. Eller om de går i oppløsning og blir borte i det uendelige havet.
Det er kaldt i sjøen nå, og det blir kaldere for hvert døgn. Fra arbeidsplassen min ved sjøkanten, fikk jeg svaret på det jeg aldri hadde spurt meg selv om.
Jeg ble vitne til manetenes død.
Det var fascinerende, og stilte flere spørsmål enn det gav svar.
Foran meg, i det høstkalde sjøvannet, drev det en brennmanet. Ja, ikke bare èn forresten, men tre stykker. Forskjellige i størrelse.
Den ene av dem drev i strømmen opp ned, den andre på siden, den tredje i overflaten med rette siden opp. Jaja, tenkte jeg; det er tre stykk døde maneter.
Men så skjedde det noe merkelig. Den ene av dem drev inn mot land, og touchet bort i en stein i fjæra. Akkurat i det den traff steinen, begynte den liksom å leve igjen. Med vanlige manetbevegelser dro den avsted i sjøen, centimeter for centimeter. Altså: den var ikke død!
Den andre, som drev opp ned, var på vei ned mot bunnen. Det er bare halvannen meter dypt akkurat her. Den sank dypere og dypere, og så var den nede. Død. Neida! Kontakten med havbunnen fikk liv i den igjen. Neimen om den skulle forlate denne verden! Ikke denne karen, nei! Og på brennmaneters vis svømte den opp igjen.
Og den tredje? På samme måte. Så fort den traff et eller annet, kviknet den til og ble levende igjen.
Men så, når ”faren var over”, døde de på nytt. Bevegelsene tok slutt, de drev nesten viljeløst omkring. Sank nedover, drev mot land, til de traff noe, og tok seg sammen, liksom!
Hva er det som styrer dem? Disse enkle geleskapningene. Nå, når sommeren er over, er de ribbet for sine fryktsomme tentakler også. De er helt borte. Bare selve maneten er tilbake. Og går en sikker død i møte. Men neimen om den skal gi seg uten kamp. For et eller annet skjer inne i all gelèen, idet maneten treffer noe som ikke er vann. Et instinkt dypt inne forteller at den skal svømme unna, komme seg i sikkerhet. Og selv nå på tampen av livet, nå helt ytterst ute på kanten av tilværelsen, fungerer dette enkle, men livsnødvendige instinktet.
Fascinerende.
Det er som de klorer seg fast til livet og tilværelsen, som om de ikke vil gi slipp. Og jeg får assosiasjoner til det å sitte ved et gammelt og døende menneske, følge en naturlig dødsprosess på nært hold. Jeg har gjort det, og det føltes fint. Det var faktisk likhetstrekk. Pusten som ikke ville stoppe, selv om oppholdene ble lengre og lengre. Hjertet som ikke ville stanse, som banket og banket så lenge det kom litt pust. Så ble det svakere og svakere, og så stoppet det helt, og en trodde at nå var den store evighetens øyeblikk kommet, men så fortsatte disse livsnødvendige prosessene; pusten, og hjerteslagene...
Men alt har en ende. Et menneskeliv. Og en manets liv.
Ved enden av min arbeidsdag drev de døde rundt i sjøen. Nå var det ikke lenger noen dype instinkter som ba dem ta seg sammen om de støtte mot land eller sjøbunn. Ingen reaksjon. De var .... veldig, veldig døde.
Men så fantastisk er alt rundt oss skapt, at selv en døende manet kjemper for livet.
Naturlig nok. Det er forutsetningen for å greie seg, og for å føre slekten videre. Selve meningen med tilværelsen. Eller er det ikke?

Rådyrgeita

Sommeren 2005:

Intet viktig skapes vel på et øyblikk.

Jeg forsøker etter beste evne å sette meg inn i dette med meditasjon, og det kommer nok, det er jeg sikker på. Bor slik til at naturen er tett innpå. Ei lita bygd.

Noe i naturen dro meg ut i går. Det ble en vandring i områder jeg ikke tidligere har gått i. Følte at det var både harmoni og melankoli inne i meg, en merkelig kombinasjon. Ruslet lydløst og langsomt, sugde inn de sterke duftstripene av den intense blomstringen som er nå (ble røykfri i februar, så jeg kan LUKTE igjen!!).

Vet ikke hva jeg lette etter. Det største treet, kanskje? Men endte nå til slutt øverst oppe i terrenget, i et landskap av små fjellkoller, skog som aldri er hugget, et område hvor sjelden eller aldri mennesker går. Har det ofte slik at jeg føler dyrs nærvær, og det gjorde jeg her. Derfor ble jeg stående helt stille, og bare se rundt meg.

Femti meter unna sto den, rådyrgeita, og kikket på meg. Pelsfargene gikk nesten i ett med  gamle eikeblader og skogbunn. Den stirret på meg, lurte på hva jeg var. Stolte på sin egen kamuflasje, og sine raske ben. Hadde full kontroll. Forsiktig, forsiktig hvilte jeg kroppen mot fjellet bak meg, ble stående og se på den. Visste at vinden ikke ville røpe meg. Minuttene gikk. Vi kikket på hverandre. Så ble jeg akseptert som lite skremmende. Og oppmerksomheten ble igjen rettet mot alle andre ting rundt den...

Der og da følte jeg på en måte at jeg ble et dyr selv. På topp i terrenget, full kontroll over områdene rundt. Alle lydene rundt meg. Motorsager og gressklippere, fugler som kvitrer fornøyd, med årets ungekull ute av egget. En kvist som knekker... Opps!! Hva var det? Intens lytting, full oppmerksomhet. Noe farlig...? Nei...

I disse minuttene sto verdenen rundt meg fullstendig stille. Jeg lukket øynene. Pustet, luktet, lyttet, kjente. Åpnet dem igjen. Fokuserte på terrenget foran meg, der geita sto.

Hadde stått.

Uten en lyd hadde den glidd avsted, og jeg sto tilbake og var lykkelig. Lykkelig for å ha fått oppleve denne nærheten. Det å få være i ett med dyret og naturen en liten stund..

Turen gikk videre. Lydløst, langsomt, betraktende, følende. Ukjent grunn. Fulgte dyrestier hvor mennesker neppe går, gjennom en trang dal hvor trær har fått falle for alder og storm, og ligger på kryss og tvers, hvor store steinblokker en gang for uminnelige tider siden raste ned og ble liggende. Nå er de dekket av disse trærne, av tykke moselag, av alt som måtte ha lagt seg på dem gjennom årtusener.

Ned til en grønn, vakker slette. Fuglesangen var intens. Luktene intense. Harmonien fullstendig. Der satt jeg meg med ryggen mot et tre, fokuserte på et enormt, sterkt tre foran meg, med en mektig, grønn krone. Forsøkte å meditere, men greide det ikke.

Det gjør ingen ting, for jeg vet det kommer. Men turen min, opplevelsen min, var ubetalelig...

SMÅ TØFFINGER PÅ SKAUTUR

-         Kan vi få med saft og niste? Vi skal på tur!

Det var en gang… . Slik begynner som kjent alle eventyr. Eller skal vi heller si: Det var noen ganger? For det  v a r  faktisk noen ganger at kameratflokken i min barndom, noen små tøffinger i førskolealder, for lenge, lenge siden gikk hjem til mamma og spurte om hun kunne utruste oss med det nødtørftige til en skautur. En guttetur til skogs. Det var ikke de store kravene, og det var ikke den store turen, men for oss var det selve opplevelsen. Vi skulle på tur, og var svære karer. I egne øyne… .

Flere ganger siden har jeg besøkt dette barndommens ”rike” hvor naturopplevelsene stod i kø, og tenkt tilbake på hvordan det var den gangen. I dag bruker jeg kanskje fire minutter på å gå opp til vårt yndede tursted, men hvor lang tid vi smågutta brukte på våre ”ekspedisjoner” vet jeg ikke lenger. Sikkert var det imidlertid at vi syntes vi var skikkelig ”på tur”.

En liten fjellnabbe dannet en naturlig ”sofa” for oss smårollingene, og det var vårt turmål. Dit gikk vi med våre saftflasker og vår nistemat, og der hadde vi det både spennende og koselig den tiden det varte. Vi var ikke lenger unna enn at de hjemme kunne rope opp til oss når de syntes vi hadde vært for lenge vekk, men ut fra vårt ståsted – vi var kanskje fire år – var vi både langt og lenger enn langt. Og det som ikke minst var spesielt, var at foreldrene våre var helt trygge på oss. De visste at vi greide oss godt selv, der vi var.

Størrelsen teller ikke

Hvorfor forteller jeg denne historien? Jo, fordi jeg ønsker å formidle at det ikke er størrelsen som teller. I alle fall ikke når det gjelder naturopplevelser. Det er kanskje unødvendig å fortelle at jeg har gått noen ”litt lengre turer” etter fireårsalderen, men jeg tror faktisk at opplevelsene vi smågutta hadde, var med på å videreutvikle interessen for turer i fremtiden.

Det er ganske underlig at det er så forferdelig stas å dra på pakketur til Syden med foreldrene for å leve en uke eller to i kunstig oppbygde miljøer langt hjemmefra, når noen av de fineste opplevelsene kan hentes her hjemme. Er det ikke viktigere å være sammen og finne på spennende/morsomme ting på hjemmebane helt gratis, enn å måtte reise ut i Europa eller enda lenger ”for å oppleve noe sammen med ungene”? Det handler ikke om de store prosjektene eller så forferdelig masse planlegging, men derimot om å utnytte en ressurs Norge er så enormt rik på – nemlig vår nære natur!

Fjernt forhold til natur

Det finnes mange voksne i dag som har et helt fjernt forhold til natur. De er ukjent med skog, fjell og vidde, og har kanskje aldri satt sine sko utenfor stier eller veier. En kan selvsagt ikke forvente at barna som vokser opp sammen med dem, skal få noe forhold til det foreldrene aldri har opplevd, om foreldrene ikke tar dem med. Selvsagt kan de delta i organiserte opplegg i forbindelse med skolen for eksempel, men jeg synes nå en gang det er en vesentlig forskjell på dette, og det å vokse opp med et naturlig forhold til et naturlig miljø.

Selv var jeg så heldig at jeg vokste opp med skauen på motsatt side av gata, men det er dessverre slik for mange, at skau og natur er et stykke unna. Verre er det imidlertid ikke for noen i dette landet, enn at de har mulighet til å komme seg ut i naturen – om de bare vil. Det er først og fremst opp til oss voksne å gi ungene en veiviser ut av asfalten.

En lun sensommerkveld ror jeg inn i ei lun, lita vik på Hellestvedtvannet, en naturperle nær meg. Målet for turen er bare å kjenne stillheten. Det er så stille og idyllisk at selv lyden av årene mot vannflaten høres forstyrrende.

Omsider glir prammen inn i sivet ved bredden, og snart sitter jeg på en stein i strandkanten og lar naturen sige inn over meg. I bjørkeliene synger en og annen fugl, vannflaten brytes av små og større vak. Her er det helse i hvert minutt.

Ved siden av meg ligger en annen steinblokk, kanskje brutt løs fra fjellet av isens enorme krefter en gang for lenge siden. Mens jeg sitter og ser på denne, og funderer på hvordan den har havnet akkurat her, blir jeg vàr en skogsmaur som er opptatt av alt annet enn naturen rundt seg. I kjevene sine har den en maur like stor som seg selv, og det er liten tvil om at den er død. Utrettelig jobber den seg oppover og framover på steinblokka ved siden av meg. Den sleper og drar på sin døde artsfrende, centimeter etter centimeter.

Hvor i all verden har den tenkt seg hen, og i hvilket ærend? Jeg undrer meg fælt over dette, og blir helt fascinert av den vesle maurens anstrengelser for å komme seg framover. Plutselig er det en sprekk i steinen som stenger, så er det en mosedott. Men mauren gir seg ikke. Den jobber og jobber, og framover går det, selv om det går temmelig smått.

Jeg tror jeg har sittet i nærmere et kvarter og studert dette selsomme, da mauren øyensynlig når sitt mål. En gropliknende sprekk på toppen av steinblokka. Det var dit den skulle! Den legger den døde mauren ned i sprekken, flytter litt på den fordi den tilsynelatende ikke ligger riktig slik som den hadde tenkt, og så plutselig snur den seg og går avsted – samme vei som den kom.

Jeg blir sittende og undre meg. Hva i all verden var dette? Var det noe så utrolig som en maurbegravelse? Finnes det sånt? Og mens jeg sitter der og tenker, får jeg plutselig øye på den samme mauren igjen. Nå er den på vei tilbake. Hva er det den skal nå? Tro meg eller ei, men nå skjer følgende, og det er det som gjør denne kvelden til en helt uforglemmelig opplevelse for meg; Mauren griper fatt i den døde mauren den nettopp har plassert i sprekken i steinen, og drar den opp igjen. Så sleper den sin døde artsfrende med seg kanskje ti-femten centimeter lenger bort langs den samme sprekken, og legger den nedi der. Og så går den avgårde, og viser seg ikke igjen! Det er nesten så jeg føler at nå var den endelig fornøyd.

Jeg har aldri tenkt over hva som kan skje inne i hodet på en maur, men etter dette, begynte jeg virkelig å lure. For meg så det ut til at denne skogsmauren strevde hardt for å legge en død kamerat på sitt siste hvilested, og så – etter å ha fått plassert ham – tenkte den seg om, og fant ut at den ikke var fornøyd med plasseringen. Derfor hentet den opp igjen den døde mauren, og fant et mer passende sted lengre borte. Fantastisk, ikke sant? Naturen er fantastisk, bare vi holder øynene åpne… .

Varmt og røykfritt

Livet er lavvu! Ingen tvil i min sjel. Det er varmt og behagelig året rundt, og ingen fare ved å ligge ute når vinterkulda presser på – så lenge man har en lavvuovn! Godt og varmt på null komma niks!

Selv lever jeg et friluftsliv som innebærer lavvuturer til forskjellige tider på året. Terskelen er selvsagt høyere for å ta med ungene på overnatting i januar måned enn den er i august, men – for å si som byggmester Bob: - Kan det fikses? Klart det kan!

Sitte i trusa

Det er èn viktig forutsetning for å ha det godt ute i naturen i den kalde årstiden, og det er at man har det tørt og varmt. Med en lavvu er du halvt på vei, med en lavvuovn greier du resten. I min verden er det ikke mye som er så hjemmekoselig som å se røyken stige fra piperøret i toppen av lavvuen, og vite at når jeg drar glidelåsen igjen bak meg, kan jeg trekke i t-skjorte og lett bukse om jeg ønsker det. Med noen ekstra pinner i ovnen kan jeg sitte i underbuksa om jeg vil. Det er varmt, det er behagelig, og det er ikke minst røykfritt! Alt takket være lavvuovnen.

Fyringens mester

Mange har latt lavvuen ligge på grunn av plagsom røyk fra bålet. Man skal være en fyringens mester for å unngå dette. Vi har hørt til dem som har slitt oss gjennom røykplagene, men satset på ovn til slutt. Plutselig ble lavvulivet som en helt ny verden. Riktig nok forsvinner mye av kosen rundt bålet inne i lavvuen, men i vinterhalvåret er det svært viktig å ha det behagelig, varmt og trygt. Så får man heller bruke bålet i den varmere årstiden – for kosens skyld, til matlaging, og til å holde insekter unna.

Et tips på slutten: I enhver pipe legger det seg sot. Kutt en grankvist, og bruk denne til å feie rørdelene før du pakker sammen. Enkelt og lettvint.

God tur!

Lyst til å oppleve den tradisjonelle lavvu?
Lyst til å oppleve den tradisjonelle lavvu-følelsen? Legg vekk midtstangen, og lag deg dine egne treraier. Du får en lavvu som er enda mer vindstabil, og du er nærmere lavvuens opprinnelse som bolig for de nordlige jegerfolkene gjennom århundrer.

Det er få eller ingen problemer knyttet til det å bygge om en enstangslavvu til en tradisjonell lavvu, selv om enstangslavvuen er konstruert til – slik navnet forteller – å holdes oppe av en enkelt stang i midten.

Lag enkelt selv
Det finnes produsenter av treraier til lavvubruk, og jeg vet at det brukes både gran og furu. Disse er det viktig å ha tørre når de tas i bruk. Men du trenger ikke kjøpe, for du lager raiene enkelt selv. Skogeiere setter ikke stor pris på at du hugger i skogen deres, men det går alltids an å spørre først?
Før du setter i gang må du vite hvilke lengder du trenger. Raiene skal selvsagt være en god del lengre enn

duken fra topp til bunn, for å stikke godt over i toppen. En liten pekepinn her: En 8-10 manns lavvu med en diameter på 4,70 meter og dukhøyde 345 cm, vil ha en lengde på raiene på cirka 410 centimeter. Men prøv deg fram selv. Legg duken ut på bakken og ta et godt mål. Lager du raiene for lange, er det enkelt å kutte dem. Verre om de er for korte.

Ikke skarpe kvister
Det er viktig at de barkes fullstendig rene om de ikke skal råtne, men er de for engangsbruk er dette selvsagt ikke så viktig. Viktigst er det å sørge for at det absolutt ikke sitter igjen noen skarpe kvister som kan ødelegge duken. Du skal kunne dra handa ned langs raiene uten at du stikker deg noe sted.
Lavvuens opprinnelige brukere, samene, bruker gjerne et par raier som har en tjukk kvist sittende igjen nær toppen, slik at det blir en kløftet stamme i enden. Disse to festes i hverandre, og de øvrige raiene festes inne i disse. Dette trenger du ikke. Du kan feste en ring rundt raiene der de skal forbindes til hverandre, men bruk nå for all del et materiale som tåler litt varme, om du skal bruke bål. Ovn bør du helst ikke bruke, dels fordi ovnsrøret kommer i konflikt med raiene i toppen, men også fordi varmen i ovnsrøret kan antenne treverket.

Legg ut på bakken
Den enkleste måten å få duken på plass, ville selvsagt være å slippe den ned på det ferdige reisverket av raier, men det er umulig i praksis. Løsningen er å legge raiene flatt ut på bakken, legge duken oppå, og reise alt sammen bit for bit. Når du får raiene opp, justerer du dem jevnt og pent rundt innenfor duken, fester pluggene – og vips! Du har en lavvu på gamlemåten, som tåler adskillig mer vind enn enstangslavvuen, og som gir deg en enda mer ekte lavvufølelse.

Mellom raiene kan du feste tau for å henge opp for eksempel tøy til tørk.

Midtstang av tre
Et tips på slutten: Skal du bære lavvuen din på en lengre tur, og trenger å spare vekt, kan du droppe både midtstang og plugger. Du lager dette lett selv. Husk bare at du må ha et temmelig nøyaktig mål av midtstangen. Plugger er raskt å få til. Selv bruker jeg gjerne greiner som jeg sparer en kvist på, og setter dem i bakken med kvisten pekende ned, for å holde pluggfestet på plass. Et hardt treslag, som for eksempel eik, tåler røff motstand i bakken i form av stein o.l.

God lavvutur!

Fritidsbolig i årevis

Valget av lavvu er et valg for flere år framover. Ved fornuftig bruk og omhyggelig tørking før nedpakking, vil en lavvu kunne være din fritidsbolig i mange år. Derfor er det viktig at man velger den riktige lavvutypen når man handler.

I dag spenner spekteret av lavvuer fra ultralette (og ultratynne) modeller, til tunge og bastante utgaver som man helst bør være flere for å frakte og sette opp. Prismessig er det også store variasjoner. Siden enstangslavvuen ble utviklet i Kautokeino i 1984, er det skjedd en betydelig utvikling. Venor i Kautokeino fikk være enerådende en tid, men snart kom kopiene, og i dag er det ”kopier” fullt på høyde med Venors egne utgaver.

Jeg har gjort mine erfaringer på godt og mindre godt gjennom flere år med lavvuliv til alle årstider, og jeg vet at dersom jeg i dag skulle gå og handle en ny lavvu, ville jeg legge vekt på følgende:

1. Solid duk som tåler gnister. Duken må ”puste” for å redusere kondensproblemene.
2. Vekten trenger ikke være spesielt lav. Det er viktigere for meg at lavvuen er solid og tåler røff bruk, enn at den skal kunne bæres milevis. Likevel skal den ikke veie mer enn at den er lett å håndtere for èn person.
3. God plass! Jeg vil aldri ha mindre enn 8-10 personers utgave, selv for bruk med bare en eller to personer. Bruk av feltsenger, matlaging innendørs, kanskje et enkelt campingbord, krever plass. Lavvuen skal være et oppholdssted i dårlig vær og til kveldskos, ikke bare et soverom. Da er det viktig at man ikke ”går oppå hverandre”. Siden veggene er skrå, får man mer gulvplass med ståhøyde i en stor lavvu, enn i en liten. En fordel ved tørking av klær, flere kler seg samtidig osv.
4. Bunnduk! Viktig med avskjerming mot bakken når bakken er rå/kald. Det finnes duker både med og uten åpning for fyring, ovn etc. Velg en med åpninger for fyring, eller skjær til åpningene selv. Jeg bruker en tykk, myk presenning, som består av to halvddeler (halvmåner) som legges mot hverandre, for så å danne en rund bunnduk. Jeg har skåret ut deler som brettes til side ved fyring med bål, ovn eller begge samtidig. Rengjøringen av rusk og rask man drar med inn i lavvuen, er også lettvin. Feier det bare under teppet!! Jeg har også brukt bjørkeris som bunn, og det er alldeles nydelig, men det er ”renere” for sokker, føtter etc med bunnduk, og det isolerer bedre mot bakken.
5. Lavvuen skal være sydd rund! Det gjør at den fanger minst mulig vind. Det skal være bardunfester hele veien rundt, og disse festene må tåle en trøkk! En lavvu som er ”slakk”, fungerer som et seil, og jo mer vinden presser på, jo større blir seilet. Plutselig er lavvuen revnet. Om man sørger for å etterstramme skikkelig, bardunere godt, kan lavvuen tåle kraftig juling!
6. Forsterkning i toppen med tanke på ovn! Selv om man ikke anskaffer ovn i første omgang, kan dette komme senere, og det glovarme ovnsrøret tar knekken på duken/toppfestene på to sekunder! Selv har jeg laget et skjold på utsiden av ovnsrøret, men en mer lettvin løsning er nok å sørge for at toppen av lavvuen er bygget med tanke på ovn.